fredag 20. september 2013

Alltid tørre føtter!

Et produkt jeg har testet på ekspedisjonen er et par GoreTex-sokker. Jeg brukte dem på hele turen i de våte periodene og når skoene ble våte. På lange turer er det ikke til å unngå at GoreTex-fóret i støvlene blir fuktig, enten pga. svette eller små lekkasjer i skoene. Sokken fungerer som en vanntett innersokk som jeg kan ta ut å tørke om natten. Altså har jeg plutselig et ekstra lag GoreTex i skoene som kan tas ut. I bruk har det fungert veldig bra og jeg har mer eller mindre hatt tørre føtter på hele turen. Dette har nok også virket preventivt på gnagsår. Passformen på sokkene var gode og innstrammingen rundt leggen fungerte greit, men kunne gli ned av og til. Sokkene var overraskende solide og pustet godt. Jeg kunne ikke merke at skoene ble noe klammere av sokken. Noe slitasje på et punkt (pga. skarp tånegl).

Dette er et produkt jeg kommer til å ha med meg på langturer framover. Anbefales!


Gode sko er gull!

På turen har jeg vært så heldig å treffe helt perfekt med skovalget. Jeg brukte Alfa skarvet på vinterføre og Alfa Bever på sommerføre (unntatt første uken på asfalt mellom Lindesnes og Ljosland). Jeg er egentlig veldig overasket over å ha hatt så lite problemer med gnagsår på ekspedisjonen, noe jeg tilskriver suveren kvalitet og passform på skoa, men også at jeg har klart å holde meg tørr på føttene underveis.

Vil takke Alfa for støtten og for at de lager helt rå sko!


torsdag 19. september 2013

Når "mål" ikke var målet

Det er så merkelig dette fjellandskapet som stuper ned i havet på alle kanter. Vegetasjonen har for lengst måtte gi tapt for det harde klimaet og landskapet virker jomfruelig, nesten som om det ikke har skjedd noe her siden sist istid. Frisk fjelluft med bobler av tang og tare forvirrer sansene, mens jeg vakler meg over gold steinur. Dette er altså dagen der hele det lange prosjektet som jeg forlengst har sluttet å omtale som "bare en lang tur" skal avsluttes. De siste dagene har jeg fylt med tusenvis av skritt utover på Nordkinn ikke ulikt de 139 forrige dagene. Tankene har surret rundt om hvordan det blir å komme fram og om hva jeg egentlig har drevet med den siste tiden. For å være ærlig føles det nokså "tomt" til tider. Det blir stadig mer klart for meg at det fysiske målet for turen aldri har vært det egentlige målet. Det er et mål opprettet for å gi prosjektet legitimitet, for å kunne forsvare et valg ovenfor andre som egentlig har sin årsak i noe helt annet. Noe som er mye vanskeligere å forklare ovenfor folk flest, men som likesinnede ville nikke samstemte på hodet om. Jeg tror det handler om eventyrlysten og friheten som kommer med å være underveis. Elementet av mestring over å kunne klare seg selv og leve ut av sin egen sekk. Selve konseptet med å gå hit eller dit som en prestasjon i seg selv kommer egentlig i skyggen av dette. Likevel er det en snikende følelse av stolthet over å snart ha klart det. For det har vært langt å gå og harde tak til tider, noe som kjennes godt på kroppen og i hodet.

De siste skrittene ut mot Europas nordligste fastlandspunkt gjøres unna og setter spikern i kista for prosjektet. Det er mildt sagt en spesiell stemning der jeg står ute på spissen av Nordkinn. Ut av det blå spilles hele spekteret av følelser. Jeg aner ikke hvor dette orkesteret kommer fra eller hva det skyldes. Men det er mektig og øredøvende. I starten harmonisk men etterhvert et salig kaos uten sammenheng. Jeg vet ikke hva jeg føler lenger. Den kalde nordavinden setter seg fort og jeg knipser et par bilder med selvutløseren. Behovet for å samle tankene er akutt. Fortumlet karer jeg med ned fjellet uten å se meg tilbake...

Teltet slås opp i en fei på autopilot og det slår meg hvor mye rutine alt har blitt. Rekkefølgen på alt jeg gjør ned til minste detalj kommer helt instinktivt. Alt som gjøres og rekkefølgen har en praktisk forklaring og sekken er pakket slik at jeg vet hvor hver eneste lille ting ligger. Det er så befriende enkelt. I sekken finnes kun utstyr som er av absolutt nødvendighet. Klærne er fillete og skoa slitte, men gjør fortsatt jobben. Det er utrolig hvor lite man egentlig trenger for å leve dette livet. Jeg kommer til å savne det stort!





mandag 19. august 2013

Mååål!

Litt forsinket update. Men 17. August nådde jeg Kinnarodden. Over fire og en halv måneds eventyr er over. Rapport kommer når jeg har fått samlet meg litt igjen...

torsdag 15. august 2013

Storørret i molteland

Det har vært noen varme og klamme dager på vidda. Likevel kan man innimellom kjenne et drag av høst gjennom luften og myggen er på retrett. Forholdene begynner med andre ord å bli levelige igjen. Men det kommer også noe godt ut av insekstår. Moltemyrene bugner av frukt og man kan fortape seg fullstendig i disse engene av friske bær. Man føler virkelig på kroppen at naturen både tar og gir. Jeg har måttet gi i form av tusen bloddråper, men får nå igjen i mengder av næringsrike bær. Helt greit!
I Porsanger møter jeg en kamerat som skal bli med på deler av turen. Eller egentlig er det jo en planlagt fisketur til både kjente og ukjente områder. Kjetil er fluefisker som meg selv og vi deler de samme drømmene om digre ørretkubber. Helst i elv og helst på tørrflue. Vi haster derfor rastløst av sted gjennom bjørkeskogen mot godelva. Forventningene er alltid skyhøye, men vi blir som oftest dypt skuffet over forholdene. Men noen ganger klaffer det også til tross for trege forhold. Det skulle bli tilfelle på denne turen. Vi får periodevis brukbart fiske som vi får god uttelling på. Selv lurer jeg en på 2,2kg og vi får flere på over kiloet.
Etter noen dager med mye fisking og hyggelige kvelder rundt bjørkebålet, bestemmer vi oss for å gå noen mil nordover mot en for oss ukjent fjelljohke som vistnok skulle være bra. Det blir dessverre litt lite tid til å sjekke den skikkelig ut. Men det blir en fin avslutning på fisketuren høyt til fjells og med bålstekt reinsdyrkjøtt til kvelds. På en måte understreket denne fisketuren at jeg nærmer meg slutten på ekspedisjonen. Og for en rå start på avslutningen det har blitt. Takk til Kjetil for en fantastisk fisketur og hjelp til håving :-)
Nå gjenstår noen lange dager med vandring ut mot Nordkinn. Flere bilder fra turen og skriblerier legges ut når jeg har kommet meg hjem..




tirsdag 30. juli 2013

"Det er mørket som gir lyset mening"

Varmen er trykkende og myggen så intens at selv den mest hardhudede fjellskapning søker mot høydedragene på panisk leting etter en liten trekk av vind. Fra å være lettgått og svalt kan vidda også være nådeløs på alle mulige måter. De første dagene på vidda skulle jeg denne gangen virkelig få erfare naturens ubarmhjertige side på godt og vondt. Vinden hadde sålangt holdt de verste hordene av mygg og knott unna på de langstrakte åsryggene. Av erfaring vet jeg at der på vidda gjelder å "gå høyt" og holde seg unna kartets grønne områder så langt det er mulig. For å ikke snakke om myrområdene. Men noen ganger tvinges man ned i de grønne dalfører..

Jeg leser kartet etter beste evne og studerer dalen foran meg for å se meg ut ei rute mellom det som ser ut som flekkvis vanskelig terreng med tanke på vegetasjon. Etter å ha valgt min "kjebne" tar jeg meg nedover dalsiden fra høyden jeg står på. Den svalende trekken forsvinner fort nede i lia. Myggen surrer intenst rundt ørene på meg og angriper alle bare flekker med hud. Jeg tørker svetten fra pannen og må jobbe med meg selv for å beholde forstanden. Vel nede i dalen møter jeg flere kilometer med villniss av værste sort. Dvergbjørka utgjør her et knehøyt teppe av ru snublekvast. Høye tuer av torv skaper en labyrint av blindveier. Det finnes ingen lette veier gjennom slikt terreng. Villnisset fra helvete suger kreftene fra beina. Etter en time iherdig jobbing i varmen kan jeg fortvilet registrere hvor latterlig kort distanse som er tilbakelagt. Alle planer om en produktiv dag med forflytning skrinlegges her. Jeg ser nå mer og mer desperat etter en brukbar vannkilde ettersom tørsten melder seg på, men finner ingen. Jeg ender opp med å drikke av en tvilsom myrpytt.

Noen timer senere står jeg ovenfor et nytt hinder jeg ikke trodde skulle være problematisk. En liten elv (johke) må krysses. Denne er selvfølgelig omkranset av to meter høy og tett sølvvier. Nærmest som en ugjennomtrengelig jungel står den der som en hundre meter tykk vegg langsmed johka. Det er ingen vei utenom, så jeg banker på inn i krattskauen. Vegetasjonen er så tett at jeg gang på gang regelrett setter meg fast. Aner heller ikke hvor langt jeg har kommet. Umulig å orientere seg om slikt. Dype volgravlignende vanndammer dukker stadig opp inne i "jungelen". Jeg tenker for meg selv at dette er det verste jeg har vært borti. Det blir nesten en komisk situasjon ut av det hele. Jeg banner og ler som en gal mann inne i krattet. Endelig ser jeg noe blått, men alarmerende stilleflytende foran meg. Jeg mistenker at elven renner som en ukryssbar sakteflytende kanal akkurat her. Ved bredden bekreftes mistanken. På min side er johka minst to meter dyp og krattskauen strekker seg flere hundre meter langsmed elva både opp og nedstrøms. Apatisk står jeg der utslitt av fadesen og lurer på hva jeg skal ta meg til. Jeg vurderer et lite øyeblikk å legge på svøm. Bare tanken på å gå tilbake der jeg kom fra gjør vondt. Men jeg innser at jeg blir nødt til å gå tilbake. Sint på meg selv nå.. I et lite øyeblikks medlidenhet trykker det seg på en klump i halsen. Men jeg tar meg i det. Dette er definitivt ikke tiden å bryte sammen på. Begynner å jobbe meg tilbake. Selvmedlidenhet erstattes med sinne. Nå er det litt sånn kamp mot natur innser jeg. Stålsett deg for pokker! Ute av krattskauen går jeg en flere kilometer lang "omvei" for å ta meg over elven lenger opp i vassdraget.

For å virkelig toppe denne fiaskoen av en dag blir jeg dårlig av vannet jeg drakk. De siste kilometerne til leirplassen går utrolig treigt og kvalmen trenger seg på. Utmattet legger jeg meg til i fosterstilling i min private badstue av nylon. Ytterteltet er allerede fylt med groteske mengder mygg og jeg lytter til den klaustrofobiske summingen av de grå blodsugende zombiene. Heldigvis trekker det på med litt vind om natten.. Jeg sovner etterhvert til tanker om at ting vil bli bedre. Disse forholdene kan ikke vedvare..

Man lærer mye av slike dager. På en måte gir de en slags dypere innsikt i naturen. Hvor nådeløs den kan være, samtidig som at det er flott at det finnes områder så ville og ugjennomtrengelige, en skattekiste av hemmeligheter som forblir skjermet for tobeinte. Samtidig står slike dager i sterk kontrast til dager der alt er lett og behagelig. Man setter i større grad pris på de gode dagene og alt de inneholder. Det er vel sånn det er ellers i livet også. Eller som Peter Wessel Zapffe sa så presist : "det er mørket som gir lyset mening".

Nordkalotten - Del 2

Mens den svenske villmarken kan by på et nesten for godt tilrettelagt friluftsliv, er det godt å komme seg inn på norsk side av grensen igjen. Her er det betydelig mindre trengsel og du slipper at stillheten brytes av helikopterturisme som innebærer lave flyvninger gjennom nasjonalparkene. Fra Abisko følger jeg E10 et lite stykke før jeg tar av på stien nord for Torne-Träsk. Mellom Lappjordhytta og Altevatnet er det nydelig terreng og sekken med 19 dager proviant lar seg overraskende lett bæres over fjellet. Fint med en myk start på etappen, men den virkelige gode følelsen kommer når jeg nærmer meg Anjavassdalen og Dividalen. De værharde fjellene står i sterk kontrast til frodige daler. Dividalen med sin trollfuruskog og villmarkspreg er helt rå. Jeg har mer lyst til å følge dalen østover og utforske, men skal jeg komme fram til Nordkinn før året er omme er jeg pent nødt til å velge en mer effektiv rute. Uansett storkoser jeg meg i skogen blant vridd krokfuru og dens lune atmosfære. En herlig avveksling til høyfjellet som jeg nå har oppholdt meg i de siste månedene.
Fra Divihytta er det storslått utsikt over Dividalen og Anjavassdalen. Videre nordover ligger mindre viddeområder mellom mektige fjell. Flottere terreng skal man lete lenge etter. Likevel er Indre Troms svært variert sådan og du møter hele spekteret av teiger. Alt fra kilometervis med myr og blokkmark til lettgått steppe. Fisket er bra og kilosrøye til middag tilfører en ensidig diett kjærkommen variasjon.
Treriksrøysa avlegges en snarlig visitt før grensetraktene mellom Norge og Finland legges under mine føtter. Haldi, Finlands høyeste fjell ruver i terrenget i dagesvis, mens jeg tar meg over det karrige og steinete landskapet. Indre Troms avsluttes med Reisadalen som strekker seg som et langt og dypt sår i moderjord. Dette er bjørneland, men dalen er en opplevelse i seg selv med voldsomme canyons og fossefall. Mollisfossen er helt rå der den reker tunge mellom fjellsprekkene.
Nesten to uker har nå gått siden jeg forlot Abisko. Sommervarmen har virkelig fått fotfeste igjen i det jeg tar meg østover etter Reisadalen. Med sommervarmen kommer også myggen tilbake i tette svermer. Som flyvende tepper glir de ved min side når jeg nå rusler innover mot de øde vidder i øst, mens kveldssolen gliser lavt og rødlig i horisonten. Finnmarksvidda ønsker meg velkommen!

fredag 12. juli 2013

Nordkalotten - Del 1

Første etappe på nordkalotten gikk gjennom naturskjønne Padjelanta nasjonalpark, lillebroren til Sareks nasjonalpark eller Sareks forgård om du vil. Etter å ha kommet meg over de bratte fjellene etter Sulis, flater terrenget seg ut. Ikke vidde, men snille avrunda fjell øst for myteomspunnede store fjellsjøer som Virihaure og Vastenjaure. Jeg følger kjente "leder" som Padjelantaleden, Nordkalottleden og Kungsleden. Ledene er godt tilrettelagt i terrenget og plankestiene ligger tett. Det har blitt sommerferie og jeg møter stadig flere hytte til hyttevandrere. De lukter nydusjet og er rene i tøyet. Jeg føler meg som en møkkete fillefrans, men smiler etter beste evne gjennom skjegget og håper at utseendet ikke ødelegger for en hyggelig prat. Mange er tydelig nysgjerrige på outsideren og spør som oftest om jeg har gått langt. Er det virkelig så tydelig?

Været er nokså rufsete for tiden, men turgleden er likevel fortsatt tilstede etter å ha vært på tur i over 100 dager. Likevel er det i stadig større grad tanken på at hvert skritt er et skritt nærmere målet som motiverer. Det er nok en naturlig utvikling etter som distansen før eller siden begynner å tære på kropp og sjel. Men det gjelder å være tilstede i øyeblikket og minne seg selv på at dette er en "once in a lifetime experience"!

Etter ti dager labbing i svensk villmark, går jeg nå fra Abisko mot Altevatnet og indre Troms. En lang etappe står for tur. Jeg regner 19 dager til neste depot i Maze. Sekken er sprekkeferdig. Håper remmer og tøyler holder helt fram :-)

Rana - Saltfjellet - Sulitjelma

Etter å ha ladet batteriene på Umbukta fjellstue, gikk turen videre gjennom Rana og grensetraktene mot Sverige. Energien er endelig tilbake og dagsetappene går lettere. Myggen er til tider skremmende mange, men vinden redder meg fra galskap enn så lenge. Jeg bruker tre dager til Saltfjellet via Virvass. Over Saltfjellet følger jeg gamle E6. Ikke det helt store naturmessig, men trenger å knappe inn litt tid. På den måten kan jeg ta meg bedre tid gjennom andre områder som står høyere på listen, som f.eks. Junkerdalen nasjonalpark. Målet med turen er jo tross alt å utforske mest mulig av de områdene jeg har gledet meg mest til.

I Junkerdal nasjonalpark går jeg forbi den berømte turisthytten Argaladhytta som ligger idyllisk til i nydelige Skaitidalen. På fjellet går jeg rundt Balvatnet som omkranses å flotte fjelltopper. Fiskevannene ligger tett i området som jo også i stor grad nettopp er kjent for sitt gode fiske og er Sulitjelmas stolthet.

I Sulitjelma har jeg neste depot før turen går videre nordover gjennom Padjelanta nasjonalpark i Sverige.

tirsdag 2. juli 2013

Når myggen tar sitt..

Når myggen tar på og gjør tilværelsen ubehagelig er det fint å tenke på at man i hvertfall slipper snøstorm rundt ørene :-)

Tilbakeblikk på typisk aprilvær 2013:

http://vimeo.com/68995355