fredag 31. oktober 2014

Utdrag fra en turdagbok (1) - NPL 2013

Foran meg ligger endeløse skogkledde daler, fjellene ligger stakket som blånende bånd. Et kjølig drag av fjelluft renner ned langs fjellsiden og fyller dalen med tett hvit tåke. Riktig mørkt blir det ikke, solen ligger på vent bak fjellene, ruller på duvende bølger i havet. Vi skriver juni og jeg befinner meg et sted i Nord Trøndelag. Over to måneder har gått siden jeg tok de første skrittene mot nord over glatte svaberg ved Lindesnes fyr. Jeg er snart halvveis. 

Det er en ny tilværelse, en fundamental annerledes måte å leve livet på. Til tross for verkende føtter og en stikkende knute i nakken har jeg det overraskende bra. Tilværelsen nå er enkel og den handler i stor grad om framdrift og livets enkle gleder. Spesielt setter jeg pris på de store kontrastene. Følelsen av en sterk tilstedeværelse og tilhørighet til naturen. Å være fysisk sliten med påfølgende dyp søvn i det som føles som verdens tryggeste plass, i en liten skoggløtt ved et tjern i fjellbjørkeskogen. Jeg våkner til soloppgangen, morgentåken som stiger opp fra dalbunnen, fuglesang, lukten av fuktig fjell og skog. Den friske lufta og stillheten. Tankene har sin fulle frihet til å vandre. Det er noe med denne tilværelsen som minner meg om barndommen. Som om en boble av følelser plutselig piplet opp til overflaten og rørte ved tankerekkene. Følelser som stadig sterkere knyttet seg til bevisstheten. Sterke minner fra mine første naturopplevelser.

          "Barnet som jaktet på øyeblikket, små drypp av adrenalin og glede bak det ukjente"

Jeg husker at det var fryktelig varmt under lua og at skiene kladdet.  Jeg var fortvilet og at alt virket håpløst. Der ser jeg pappa som peker oppover lia dekket med tett bjørkeskog og meterdyp løssnø. Oppmuntrende ord om at det ikke var langt igjen, rasling med rosinesker og overdreven positivisme kunne ikke endre den klaustrofobiske følelsen av å ikke mestre. Jeg tror ikke jeg likte turlivet spesielt godt. Jeg ville heller surre rundt i skauen med ulike prosjekter. Sprenge kuruker med kinaputter, bygge demninger i bekken eller fiske. På den tiden kunne jeg fylle en dag med uendelige mange små og store eventyr. Dagsekspedisjoner var alt for meg den gangen. Opplevelsene handlet i liten grad om avstander og varighet, men om intense øyeblikk. Barnet som jaktet på øyeblikket, små drypp av adrenalin og glede bak det ukjente.

Alt var i mye større grad knyttet til følelsene. Dersom det var gøy eller spennende var det ikke behov for noen mer begrunnelse enn det. Liksom var følelsen om at det var riktig mer enn nok og altoppslukende uansett hvor ufornuftig gjøremålet måtte være. At ditt barnslige eventyr som sikkert måtte fortone seg som meningsløst og kanskje på grensen til det absurde spilte selvfølgelig ingen rolle. Det var riktig, du følte deg fram og du ville fylle livet med innhold som ga glede og spenning. Total mangel på kritisk sans og fornuft innebar jo også at du gikk på tryne fra tid til annen og det var kort vei mellom glede og sorg. I det hele tatt er jo barndommen også veldig kontrastfull på den måten. Men det gjorde ikke noe, for du levde ut i fra deg selv og for deg selv i en bekymringsløs boble.

               "Det er lite fornuft i kreativitet eller i noen av de viktigste valgene vi tar"

Hva er egentlig annerledes nå? Jeg er selvfølgelig eldre, snart tretti i så måte. Men det er ikke vanskelig å finne tilbake til barnet. Jeg husker meg selv godt som barn og noe av det finnes fortsatt i meg. Det er likevel som om noe har endret seg. Man har blitt mer rasjonell og kalkulert. Ja, kanskje til og med mer forsiktig eller fornuftig som vi liker å kalle det. Men fornuften synes å ha en ekkel tendens til å strømlinjeforme oss. Det er lite fornuft i kreativitet eller i noen av de viktigste valgene vi tar. Hvorfor er vi da så opptatt av å rasjonalisere ting? Hvor ble det av barnet som fulgte følelsene?

Det kan nesten virke som om det er en vedtatt misstillit til vårt eget følelsesliv og dens påvirkning på hvordan vi skal leve. En misstillit som vokser med alderen og hindrer oss i å være impulsive og handle ut ifra vårt indre. Du skal ha kontroll. Helst en fem årsplan med økonomiske og sosiale milepæler. For å nå de høye målene du har satt deg må du jobbe. MYE. Tiden flyr og du lager nye femårsplaner. I enden av disse planene ser vi for oss at vi til slutt bekymringsløst kan lene oss tilbake å leve livets glade dager. Gjøre akkurat det man vil og følge drømmene som ble satt på vendt de siste tyve årene. Når jeg tenker sånn på det får jeg en snikende følelse av å bli lurt. Hvem er man egentlig om tyve år? Og trenger man egentlig tyve år med oppbygging av forsikringer og økonomi for å utfolde seg mer i tråd med sitt indre.

Som voksen skal liksom alt begrunnes, rasjonaliseres og kalkuleres. Jeg grøsser av tanken på å leve i en forutbestemt tilværelse blottet for impulsivitet. Nei, jeg ville finne tilbake til noe fra barndommen. Den primitive lykkerusen som kunne springe ut av tilsynelatende ingen ting. Det handlet om følelser du bør lytte til og likestille med fornuften. Om å gi følelsene større plass og betydning i livet. Når jeg tenker meg om er nok motivasjonen til å gjennomføre denne turen i stor grad knyttet til en følelese av å gi rom for en slags barnslig utfoldelse.

Jeg fyrer på primusen der jeg ligger å gløtter ut mellom den røde nylonduken. En svak solgangsbris rasler i lauvverket. Prøver å finne en slags konklusjon på grublingen mens jeg setter over kaffen. Det var nok ufornuftig den følelsen, drømmen om en tur som lot meg oppdage, utforske og leke. Men jeg var lykkelig her jeg lå. Forvillet i en tilsynelatende meningsløs tilværelse av den enkle grunn  at det var riktig i et barns øyne.







fredag 20. september 2013

Alltid tørre føtter!

Et produkt jeg har testet på ekspedisjonen er et par GoreTex-sokker. Jeg brukte dem på hele turen i de våte periodene og når skoene ble våte. På lange turer er det ikke til å unngå at GoreTex-fóret i støvlene blir fuktig, enten pga. svette eller små lekkasjer i skoene. Sokken fungerer som en vanntett innersokk som jeg kan ta ut å tørke om natten. Altså har jeg plutselig et ekstra lag GoreTex i skoene som kan tas ut. I bruk har det fungert veldig bra og jeg har mer eller mindre hatt tørre føtter på hele turen. Dette har nok også virket preventivt på gnagsår. Passformen på sokkene var gode og innstrammingen rundt leggen fungerte greit, men kunne gli ned av og til. Sokkene var overraskende solide og pustet godt. Jeg kunne ikke merke at skoene ble noe klammere av sokken. Noe slitasje på et punkt (pga. skarp tånegl).

Dette er et produkt jeg kommer til å ha med meg på langturer framover. Anbefales!


Gode sko er gull!

På turen har jeg vært så heldig å treffe helt perfekt med skovalget. Jeg brukte Alfa skarvet på vinterføre og Alfa Bever på sommerføre (unntatt første uken på asfalt mellom Lindesnes og Ljosland). Jeg er egentlig veldig overasket over å ha hatt så lite problemer med gnagsår på ekspedisjonen, noe jeg tilskriver suveren kvalitet og passform på skoa, men også at jeg har klart å holde meg tørr på føttene underveis.

Vil takke Alfa for støtten og for at de lager helt rå sko!


torsdag 19. september 2013

Når "mål" ikke var målet

Det er så merkelig dette fjellandskapet som stuper ned i havet på alle kanter. Vegetasjonen har for lengst måtte gi tapt for det harde klimaet og landskapet virker jomfruelig, nesten som om det ikke har skjedd noe her siden sist istid. Frisk fjelluft med bobler av tang og tare forvirrer sansene, mens jeg vakler meg over gold steinur. Dette er altså dagen der hele det lange prosjektet som jeg forlengst har sluttet å omtale som "bare en lang tur" skal avsluttes. De siste dagene har jeg fylt med tusenvis av skritt utover på Nordkinn ikke ulikt de 139 forrige dagene. Tankene har surret rundt om hvordan det blir å komme fram og om hva jeg egentlig har drevet med den siste tiden. For å være ærlig føles det nokså "tomt" til tider. Det blir stadig mer klart for meg at det fysiske målet for turen aldri har vært det egentlige målet. Det er et mål opprettet for å gi prosjektet legitimitet, for å kunne forsvare et valg ovenfor andre som egentlig har sin årsak i noe helt annet. Noe som er mye vanskeligere å forklare ovenfor folk flest, men som likesinnede ville nikke samstemte på hodet om. Jeg tror det handler om eventyrlysten og friheten som kommer med å være underveis. Elementet av mestring over å kunne klare seg selv og leve ut av sin egen sekk. Selve konseptet med å gå hit eller dit som en prestasjon i seg selv kommer egentlig i skyggen av dette. Likevel er det en snikende følelse av stolthet over å snart ha klart det. For det har vært langt å gå og harde tak til tider, noe som kjennes godt på kroppen og i hodet.

De siste skrittene ut mot Europas nordligste fastlandspunkt gjøres unna og setter spikern i kista for prosjektet. Det er mildt sagt en spesiell stemning der jeg står ute på spissen av Nordkinn. Ut av det blå spilles hele spekteret av følelser. Jeg aner ikke hvor dette orkesteret kommer fra eller hva det skyldes. Men det er mektig og øredøvende. I starten harmonisk men etterhvert et salig kaos uten sammenheng. Jeg vet ikke hva jeg føler lenger. Den kalde nordavinden setter seg fort og jeg knipser et par bilder med selvutløseren. Behovet for å samle tankene er akutt. Fortumlet karer jeg med ned fjellet uten å se meg tilbake...

Teltet slås opp i en fei på autopilot og det slår meg hvor mye rutine alt har blitt. Rekkefølgen på alt jeg gjør ned til minste detalj kommer helt instinktivt. Alt som gjøres og rekkefølgen har en praktisk forklaring og sekken er pakket slik at jeg vet hvor hver eneste lille ting ligger. Det er så befriende enkelt. I sekken finnes kun utstyr som er av absolutt nødvendighet. Klærne er fillete og skoa slitte, men gjør fortsatt jobben. Det er utrolig hvor lite man egentlig trenger for å leve dette livet. Jeg kommer til å savne det stort!





mandag 19. august 2013

Mååål!

Litt forsinket update. Men 17. August nådde jeg Kinnarodden. Over fire og en halv måneds eventyr er over. Rapport kommer når jeg har fått samlet meg litt igjen...

torsdag 15. august 2013

Storørret i molteland

Det har vært noen varme og klamme dager på vidda. Likevel kan man innimellom kjenne et drag av høst gjennom luften og myggen er på retrett. Forholdene begynner med andre ord å bli levelige igjen. Men det kommer også noe godt ut av insekstår. Moltemyrene bugner av frukt og man kan fortape seg fullstendig i disse engene av friske bær. Man føler virkelig på kroppen at naturen både tar og gir. Jeg har måttet gi i form av tusen bloddråper, men får nå igjen i mengder av næringsrike bær. Helt greit!
I Porsanger møter jeg en kamerat som skal bli med på deler av turen. Eller egentlig er det jo en planlagt fisketur til både kjente og ukjente områder. Kjetil er fluefisker som meg selv og vi deler de samme drømmene om digre ørretkubber. Helst i elv og helst på tørrflue. Vi haster derfor rastløst av sted gjennom bjørkeskogen mot godelva. Forventningene er alltid skyhøye, men vi blir som oftest dypt skuffet over forholdene. Men noen ganger klaffer det også til tross for trege forhold. Det skulle bli tilfelle på denne turen. Vi får periodevis brukbart fiske som vi får god uttelling på. Selv lurer jeg en på 2,2kg og vi får flere på over kiloet.
Etter noen dager med mye fisking og hyggelige kvelder rundt bjørkebålet, bestemmer vi oss for å gå noen mil nordover mot en for oss ukjent fjelljohke som vistnok skulle være bra. Det blir dessverre litt lite tid til å sjekke den skikkelig ut. Men det blir en fin avslutning på fisketuren høyt til fjells og med bålstekt reinsdyrkjøtt til kvelds. På en måte understreket denne fisketuren at jeg nærmer meg slutten på ekspedisjonen. Og for en rå start på avslutningen det har blitt. Takk til Kjetil for en fantastisk fisketur og hjelp til håving :-)
Nå gjenstår noen lange dager med vandring ut mot Nordkinn. Flere bilder fra turen og skriblerier legges ut når jeg har kommet meg hjem..




tirsdag 30. juli 2013

"Det er mørket som gir lyset mening"

Varmen er trykkende og myggen så intens at selv den mest hardhudede fjellskapning søker mot høydedragene på panisk leting etter en liten trekk av vind. Fra å være lettgått og svalt kan vidda også være nådeløs på alle mulige måter. De første dagene på vidda skulle jeg denne gangen virkelig få erfare naturens ubarmhjertige side på godt og vondt. Vinden hadde sålangt holdt de verste hordene av mygg og knott unna på de langstrakte åsryggene. Av erfaring vet jeg at der på vidda gjelder å "gå høyt" og holde seg unna kartets grønne områder så langt det er mulig. For å ikke snakke om myrområdene. Men noen ganger tvinges man ned i de grønne dalfører..

Jeg leser kartet etter beste evne og studerer dalen foran meg for å se meg ut ei rute mellom det som ser ut som flekkvis vanskelig terreng med tanke på vegetasjon. Etter å ha valgt min "kjebne" tar jeg meg nedover dalsiden fra høyden jeg står på. Den svalende trekken forsvinner fort nede i lia. Myggen surrer intenst rundt ørene på meg og angriper alle bare flekker med hud. Jeg tørker svetten fra pannen og må jobbe med meg selv for å beholde forstanden. Vel nede i dalen møter jeg flere kilometer med villniss av værste sort. Dvergbjørka utgjør her et knehøyt teppe av ru snublekvast. Høye tuer av torv skaper en labyrint av blindveier. Det finnes ingen lette veier gjennom slikt terreng. Villnisset fra helvete suger kreftene fra beina. Etter en time iherdig jobbing i varmen kan jeg fortvilet registrere hvor latterlig kort distanse som er tilbakelagt. Alle planer om en produktiv dag med forflytning skrinlegges her. Jeg ser nå mer og mer desperat etter en brukbar vannkilde ettersom tørsten melder seg på, men finner ingen. Jeg ender opp med å drikke av en tvilsom myrpytt.

Noen timer senere står jeg ovenfor et nytt hinder jeg ikke trodde skulle være problematisk. En liten elv (johke) må krysses. Denne er selvfølgelig omkranset av to meter høy og tett sølvvier. Nærmest som en ugjennomtrengelig jungel står den der som en hundre meter tykk vegg langsmed johka. Det er ingen vei utenom, så jeg banker på inn i krattskauen. Vegetasjonen er så tett at jeg gang på gang regelrett setter meg fast. Aner heller ikke hvor langt jeg har kommet. Umulig å orientere seg om slikt. Dype volgravlignende vanndammer dukker stadig opp inne i "jungelen". Jeg tenker for meg selv at dette er det verste jeg har vært borti. Det blir nesten en komisk situasjon ut av det hele. Jeg banner og ler som en gal mann inne i krattet. Endelig ser jeg noe blått, men alarmerende stilleflytende foran meg. Jeg mistenker at elven renner som en ukryssbar sakteflytende kanal akkurat her. Ved bredden bekreftes mistanken. På min side er johka minst to meter dyp og krattskauen strekker seg flere hundre meter langsmed elva både opp og nedstrøms. Apatisk står jeg der utslitt av fadesen og lurer på hva jeg skal ta meg til. Jeg vurderer et lite øyeblikk å legge på svøm. Bare tanken på å gå tilbake der jeg kom fra gjør vondt. Men jeg innser at jeg blir nødt til å gå tilbake. Sint på meg selv nå.. I et lite øyeblikks medlidenhet trykker det seg på en klump i halsen. Men jeg tar meg i det. Dette er definitivt ikke tiden å bryte sammen på. Begynner å jobbe meg tilbake. Selvmedlidenhet erstattes med sinne. Nå er det litt sånn kamp mot natur innser jeg. Stålsett deg for pokker! Ute av krattskauen går jeg en flere kilometer lang "omvei" for å ta meg over elven lenger opp i vassdraget.

For å virkelig toppe denne fiaskoen av en dag blir jeg dårlig av vannet jeg drakk. De siste kilometerne til leirplassen går utrolig treigt og kvalmen trenger seg på. Utmattet legger jeg meg til i fosterstilling i min private badstue av nylon. Ytterteltet er allerede fylt med groteske mengder mygg og jeg lytter til den klaustrofobiske summingen av de grå blodsugende zombiene. Heldigvis trekker det på med litt vind om natten.. Jeg sovner etterhvert til tanker om at ting vil bli bedre. Disse forholdene kan ikke vedvare..

Man lærer mye av slike dager. På en måte gir de en slags dypere innsikt i naturen. Hvor nådeløs den kan være, samtidig som at det er flott at det finnes områder så ville og ugjennomtrengelige, en skattekiste av hemmeligheter som forblir skjermet for tobeinte. Samtidig står slike dager i sterk kontrast til dager der alt er lett og behagelig. Man setter i større grad pris på de gode dagene og alt de inneholder. Det er vel sånn det er ellers i livet også. Eller som Peter Wessel Zapffe sa så presist : "det er mørket som gir lyset mening".

Nordkalotten - Del 2

Mens den svenske villmarken kan by på et nesten for godt tilrettelagt friluftsliv, er det godt å komme seg inn på norsk side av grensen igjen. Her er det betydelig mindre trengsel og du slipper at stillheten brytes av helikopterturisme som innebærer lave flyvninger gjennom nasjonalparkene. Fra Abisko følger jeg E10 et lite stykke før jeg tar av på stien nord for Torne-Träsk. Mellom Lappjordhytta og Altevatnet er det nydelig terreng og sekken med 19 dager proviant lar seg overraskende lett bæres over fjellet. Fint med en myk start på etappen, men den virkelige gode følelsen kommer når jeg nærmer meg Anjavassdalen og Dividalen. De værharde fjellene står i sterk kontrast til frodige daler. Dividalen med sin trollfuruskog og villmarkspreg er helt rå. Jeg har mer lyst til å følge dalen østover og utforske, men skal jeg komme fram til Nordkinn før året er omme er jeg pent nødt til å velge en mer effektiv rute. Uansett storkoser jeg meg i skogen blant vridd krokfuru og dens lune atmosfære. En herlig avveksling til høyfjellet som jeg nå har oppholdt meg i de siste månedene.
Fra Divihytta er det storslått utsikt over Dividalen og Anjavassdalen. Videre nordover ligger mindre viddeområder mellom mektige fjell. Flottere terreng skal man lete lenge etter. Likevel er Indre Troms svært variert sådan og du møter hele spekteret av teiger. Alt fra kilometervis med myr og blokkmark til lettgått steppe. Fisket er bra og kilosrøye til middag tilfører en ensidig diett kjærkommen variasjon.
Treriksrøysa avlegges en snarlig visitt før grensetraktene mellom Norge og Finland legges under mine føtter. Haldi, Finlands høyeste fjell ruver i terrenget i dagesvis, mens jeg tar meg over det karrige og steinete landskapet. Indre Troms avsluttes med Reisadalen som strekker seg som et langt og dypt sår i moderjord. Dette er bjørneland, men dalen er en opplevelse i seg selv med voldsomme canyons og fossefall. Mollisfossen er helt rå der den reker tunge mellom fjellsprekkene.
Nesten to uker har nå gått siden jeg forlot Abisko. Sommervarmen har virkelig fått fotfeste igjen i det jeg tar meg østover etter Reisadalen. Med sommervarmen kommer også myggen tilbake i tette svermer. Som flyvende tepper glir de ved min side når jeg nå rusler innover mot de øde vidder i øst, mens kveldssolen gliser lavt og rødlig i horisonten. Finnmarksvidda ønsker meg velkommen!

fredag 12. juli 2013

Nordkalotten - Del 1

Første etappe på nordkalotten gikk gjennom naturskjønne Padjelanta nasjonalpark, lillebroren til Sareks nasjonalpark eller Sareks forgård om du vil. Etter å ha kommet meg over de bratte fjellene etter Sulis, flater terrenget seg ut. Ikke vidde, men snille avrunda fjell øst for myteomspunnede store fjellsjøer som Virihaure og Vastenjaure. Jeg følger kjente "leder" som Padjelantaleden, Nordkalottleden og Kungsleden. Ledene er godt tilrettelagt i terrenget og plankestiene ligger tett. Det har blitt sommerferie og jeg møter stadig flere hytte til hyttevandrere. De lukter nydusjet og er rene i tøyet. Jeg føler meg som en møkkete fillefrans, men smiler etter beste evne gjennom skjegget og håper at utseendet ikke ødelegger for en hyggelig prat. Mange er tydelig nysgjerrige på outsideren og spør som oftest om jeg har gått langt. Er det virkelig så tydelig?

Været er nokså rufsete for tiden, men turgleden er likevel fortsatt tilstede etter å ha vært på tur i over 100 dager. Likevel er det i stadig større grad tanken på at hvert skritt er et skritt nærmere målet som motiverer. Det er nok en naturlig utvikling etter som distansen før eller siden begynner å tære på kropp og sjel. Men det gjelder å være tilstede i øyeblikket og minne seg selv på at dette er en "once in a lifetime experience"!

Etter ti dager labbing i svensk villmark, går jeg nå fra Abisko mot Altevatnet og indre Troms. En lang etappe står for tur. Jeg regner 19 dager til neste depot i Maze. Sekken er sprekkeferdig. Håper remmer og tøyler holder helt fram :-)

Rana - Saltfjellet - Sulitjelma

Etter å ha ladet batteriene på Umbukta fjellstue, gikk turen videre gjennom Rana og grensetraktene mot Sverige. Energien er endelig tilbake og dagsetappene går lettere. Myggen er til tider skremmende mange, men vinden redder meg fra galskap enn så lenge. Jeg bruker tre dager til Saltfjellet via Virvass. Over Saltfjellet følger jeg gamle E6. Ikke det helt store naturmessig, men trenger å knappe inn litt tid. På den måten kan jeg ta meg bedre tid gjennom andre områder som står høyere på listen, som f.eks. Junkerdalen nasjonalpark. Målet med turen er jo tross alt å utforske mest mulig av de områdene jeg har gledet meg mest til.

I Junkerdal nasjonalpark går jeg forbi den berømte turisthytten Argaladhytta som ligger idyllisk til i nydelige Skaitidalen. På fjellet går jeg rundt Balvatnet som omkranses å flotte fjelltopper. Fiskevannene ligger tett i området som jo også i stor grad nettopp er kjent for sitt gode fiske og er Sulitjelmas stolthet.

I Sulitjelma har jeg neste depot før turen går videre nordover gjennom Padjelanta nasjonalpark i Sverige.